Forandring fryder

Nå har det seg sånn at 'han gamle' havna på sjugehuset for litt øve ei vega si, som ett resultat av ett hjerneinfarkt - elle slag som me kalle det på godt norsk. Men itte kun ei vega's intravenøst, sygehusmad og en fryktelige galgenhumor-terapi, og takket være ei stabile og godt trente blodpumpa, så har hadde an stabla seg på fødene, å fått de kvidkledde te å skriv'an ud å send'an heim, same dag som eg kom heim fra København.

"Desperate times, calls for desperate actions," e dårr ett uttrykk som hette, og eg trur 'han litle' (les: Alexander), syns det e både desperat, frykteligt å grusomt, at dårr må ommøblering te for å legga tingå te rette for en litt bedre tv-titte-posisjon for 'han gamle,' som ikkje går på helså laust. TV-en måtte flyttas øve i andre enden av stuå - någe som førte te at me måtte flytta pianoet øve i den andra stuå. Å la meg tillegga, at dette pianoet har stått på akkorat same plassen i mesten heila mi levetid, og det e ikkje mindre enn 24 år og 9 månar. Det e ganske lenge det.....syns eg jaffal - det e ei livstid for meg!



Men pianoet blei flytta det. Kolnes-gjengen satte kreftene te og klarte til og med å unngå å få ribe i parketten! Seieren blei feira med langpanne-pannekaga, som va ett smakelig resultat av den hjemkomnes ('den gamle') mangel på nattesøvn.